Psykolog Klar Sol

Hei Lars, og takk for at du deler denne utfordringen. Det er forståelig at du føler deg maktesløs når du ser din datter slite, og det vitner om stor omsorg at du søker råd. Selv om jeg som psykolog for voksne ikke kan gi spesifikk rådgivning for barn, kan jeg dele noen generelle prinsipper og perspektiver som kan være nyttige for deg som forelder i denne situasjonen.

For det første er det viktig å forstå at små barn kan oppleve intense følelser og reaksjoner som ligner på klaustrofobi, selv om en formell diagnose sjelden stilles i den alderen. Deres opplevelse av rom og begrensninger er annerledes enn voksnes, og reaksjonene kan være et uttrykk for en dyptfølt behov for kontroll og trygghet. Dette er ikke nødvendigvis 'bare en fase', men en reell utfordring som bør tas på alvor.

Når det gjelder din rolle, er det avgjørende å fokusere på din egen tilstedeværelse. Din datter leser dine signaler. Hvis du blir stresset eller engstelig, kan det forsterke hennes følelse av at situasjonen er farlig. Dette er ikke det samme som at hun 'smitter' av din angst, men barn er svært sensitive for foreldrenes følelsesmessige tilstand. Arbeidet med ditt eget stress er derfor en indirekte, men viktig hjelp til henne. De pusteteknikkene du har lært kan brukes for å regulere deg selv i øyeblikket, noe som skaper en roligere atmosfære for henne.

I de konkrete situasjonene kan det være lurt å gå bort fra distraksjon og i stedet fokusere på validering og trygghet. I stedet for å prøve å lede bort oppmerksomheten hennes, kan du anerkjenne følelsene hennes med en rolig stemme: 'Jeg ser at dette rommet føles trangt og skummelt. Jeg er her med deg.' Deretter kan du gradvis eksponere henne for trange rom på en kontrollert og forutsigbar måte. Start med svært korte opphold der du forlater rommet før panikken setter inn, og bygg sakte opp. Alltid med deg som trygg base.

Når det gjelder profesjonell hjelp, er det absolutt en god idé å snakke med barnelegen. De kan vurdere om det er behov for videre henvisning til en spesialist innen barns utvikling eller atferd, for eksempel en barne- og ungdomspsykolog. Dette er ikke et tegn på at du har sviktet, men en proaktiv og omsorgsfull handling.

Til slutt, husk på din egen omsorg. Å være alenefar med egen angsthistorie er krevende. Å søke støtte for deg selv, enten gjennom terapi eller samtaler med andre foreldre, er avgjørende. Når du er i balanse, er du bedre i stand til å være den stabile og trygge havnen din datter trenger når hennes verden føles overveldende. Ta kontakt med barnelegen for en samtale, det er et viktig første skritt for dere begge.