Psykolog Klar Sol

Kjære Ingrid, det du beskriver er både modig og viktig å sette ord på. Den følelsen av å være en tilskuer i ditt eget sexliv, den ubehagelige klumpen i magen, og de plutselige bildene av faren din, er sterke signaler fra kropp og sinn om at noe dypt i deg trenger oppmerksomhet. Du spør om dette kan være et psykologisk traume, og det er en svært relevant tanke. Det du opplever kan forstås som en sen reaksjon på tidlige erfaringer med kontroll og følelsesmessig utrygghet fra barndommen din, selv om det ikke var fysisk vold. Faren din var kontrollerende, og du lærte deg tidlig å trå varsomt for å unngå sinne. Denne tilpassede årvåkenheten, der du lytter etter fare og leser andres humør, kan ha blitt en kroppslig vane som nå aktiveres i nære situasjoner med mannen din, spesielt under sex hvor du er sårbar og naken. At bildene av faren dukker opp i intime øyeblikk, er ikke et tegn på at du ikke elsker mannen din, men heller at gamle overlevelsesmønstre har blitt trigget. Det er som om kroppen din husker noe som ennå ikke er bearbeidet på et bevisst plan, og valgte nå, etter 32 år med et godt sexliv, å si fra. Dette kan skje når livet roer seg, når barna er store, eller når noe minner deg om fortiden på en ubevisst måte. Du svikter ikke mannen din, du er midt i en personlig og relasjonell krise som krever omsorg, ikke skyld. Det første steget er å anerkjenne for deg selv at følelsene dine er gyldige og at de har en historie. Du skriver at du skammer deg, og skam kan være en svært tung bør. Å bryte med skam handler om å øve på å snakke om kropp og følelser, noe du aldri fikk rom til hjemme. Dette kan du gjøre gradvis, først med deg selv gjennom å skrive ned tankene dine, og deretter med mannen din. Du trenger ikke fortelle alt på en gang, men du kan begynne med å si noe sånt som: Jeg merker at jeg blir trist og anspent av noe jeg ikke helt forstår, og det handler ikke om deg. Det er noe fra oppveksten min som dukker opp nå. Å dele dette vil sannsynligvis lette trykket mellom dere, fordi mannen din i dag tolker din tilbaketrekning som avvisning. Det er viktig å skille mellom fortid og nåtid for å kunne finne tilbake til den intime gleden. En konkret måte er å øve på jordingsteknikker før og under intimitet, for eksempel å legge hånden på hjertet og puste rolig, eller å se mannen din i øynene og si höyt at du er her med ham, i nåtiden, i deres hjem, og at du er trygg. Hvis bilder av faren dukker opp, kan du i tanken si til deg selv: Dette er et minne, det er ikke virkeligheten min nå. Du kan også avtale med mannen din at dere kan stoppe opp, klemme eller snakke sammen, uten press om å fortsette sexen. Å gjenopprette nærhet handler om tillit til at du kan si stopp og fortsatt bli elsket. Dette vil øke din følelse av kontroll og trygghet. Videre anbefaler jeg sterkt å søke profesjonell hjelp fra en psykolog med erfaring med traumer og seksualitet, fordi du gjennom samtale kan bearbeide minnene på en trygg måte og utvikle nye måter å forstå kroppen din på. Du er 59 år, og det er ingen grunn til at du ikke kan gjenfinne glede og nærhet, men det krever mot til å se bakover for å kunne gå fremover. Du er ikke alene om dette, og du har allerede tatt det første viktige steget ved å søke kunnskap. Din evne til å reflektere og din kjærlighet til mannen din er styrker du kan bygge på. Vær tålmodig med deg selv, og husk at forandring skjer i små, omsorgsfulle skritt. Du fortjener å føle deg hjemme i din egen kropp og i din nærhet.