Psykolog Klar Sol

Hei Morten. Det du beskriver, er en svært vanlig erfaring, særlig når man har holdt seg til kjente rutiner over lang tid og så trer inn i et nytt fellesskap med nye forventninger. Du har allerede tatt et stort steg ved å bli med i amatørteatergruppen, og du har fått et ansvar for å foreslå organisering av øvingene. At du blir stille i diskusjonene og senere grubler over om forslagene dine ville virket dumme, handler ikke om at du mangler noe, men om at trygghet i gruppen bygges over tid og gjennom erfaring. Du trenger ikke vente på at alle skal være enige for å si din mening. Meninger i en teatergruppe er ikke en avstemning der flertallet avgjør hva som er sant. De er bidrag til en felles prosess, og et forslag kan være nyttig selv om det ikke vedtas.

En første tilnærming kan være å skille mellom å ytre en mening og å få den vedtatt. Når du tror at du må ha alles samtykke før du kan si noe, setter du et urimelig krav til deg selv. I en kreativ gruppe er det ofte slik at noen foreslår noe, andre justerer det, og resultatet blir noe tredje. Hvis du øver på å si ting som "jeg ser for meg at vi kunne prøve slik" eller "jeg er usikker, men kanskje dette kan være en vei å gå", så uttrykker du en mening uten å kreve enighet. Du kan også eksplisitt si at du bare tenker høyt, og at du gjerne vil høre hva de andre mener. Da blir det lettere å oppdage at uenighet ikke er en trussel, men en del av samarbeidet.

En annen vei er å begynne i det små. Du kan velge deg ut én prøve der du bestemmer deg for å si minst én ting du faktisk mener, selv om du er usikker. Det trenger ikke være et stort forslag. Det kan være en observasjon om tempo, om hvorvidt en scene føles tydelig, eller om rekkefølgen på øvelsene. Etterpå kan du notere deg hva som skjedde. Ble noen sinte? Ble du avvist? Eller skjedde det bare vanlige samtaler? Slike erfaringer hjelper deg å se at de katastrofale konsekvensene du frykter, sjelden inntreffer. Du kan også snakke med en av de andre i gruppen som du føler deg trygg på, og si at du øver på å bli mer aktiv i diskusjonene. Da får du en støttespiller, og du trenger ikke gjøre dette alene.

Det kan også være nyttig å utforske hva som ligger bak stillheten. For mange handler det om en indre kritiker som sier at man må være helt sikker for å kunne si noe. Denne kritikeren kan være gammel og lite oppdatert. Du kan spørre deg selv: Hva ville jeg sagt til en venn som var i samme situasjon? Ville jeg krevd at vennen skulle være hundre prosent sikker? Sannsynligvis ikke. Du kan gi deg selv samme rom. En annen mulighet er å forberede deg litt før prøvene. Hvis du vet at organisering av øvingene skal diskuteres, kan du skrive ned to eller tre tanker på forhånd. Da har du noe konkret å støtte deg til, og det blir lettere å si noe når anledningen byr seg. Forberedelse kan redusere frykten for å si noe dumt.

Du kan også velge å endre målet ditt. I stedet for å sikte mot å bli helt trygg, kan du sikte mot å være villig til å si noe selv om du er usikker. Trygghet kommer ofte etter handling, ikke før. Når du har sagt noe noen ganger og sett at det går greit, begynner hjernen din å samle bevis for at det er trygt. Det kan også hjelpe å tenke på at de andre i gruppen faktisk har sagt at de gjerne vil høre meningene dine. Det er en invitasjon. Du kan velge å ta imot den invitasjonen gradvis, uten å måtte bli en som snakker like mye som alle andre. Du trenger ikke forandre personligheten din, bare utvide handlingsrommet ditt.

Hvis grublingen etterpå blir belastende, kan du prøve å sette av et bestemt tidsrom til å tenke på det, for eksempel ti minutter, og så si til deg selv at du har tenkt nok for i dag. Du kan også skrive ned hva du faktisk sa, og hva du fryktet at det betydde. Ofte ser man at avstanden mellom de to er stor. Hvis det viser seg at denne usikkerheten gjelder mange områder i livet ditt, og at den hemmer deg i flere sammenhenger, kan det være nyttig å utforske det nærmere over tid, men det trenger ikke være første skritt. Det første skrittet er å begynne å si én ting, så to, og oppdage at fellesskapet tåler at du er uenig eller usikker. Du har allerede vist mot ved å bli med i gruppen. Nå kan du bygge videre på det, i ditt eget tempo, uten å vente på at alle skal være enige.