Psykolog Klar Sol

Hei Marius, og takk for at du deler denne utfordringen med meg. Det du beskriver er noe mange sliter med, selv om det ofte skjules bak en fasade av kontroll eller suksess. Å føle at man må spille en rolle for å bli likt eller verdsatt, og samtidig frykte at den ekte deg ikke er god nok, er en dyp og smertefull opplevelse. Det du søker er ikke bare overfladisk selvtillit, men en indre trygghet som gjør at du kan stå i din autentisitet uten å være avhengig av andres godkjennelse. La oss utforske hvordan du kan jobbe med dette på en måte som føles konkret og virkelighetsnær.

Først er det viktig å forstå at den følelsen av å måtte spille en rolle, ofte stammer fra en indre kritiker som hele tiden evaluerer deg. Denne kritikerens stemme er sannsynligvis formet av tidligere erfaringer – kanskje fra barndommen, ungdomstiden eller tidligere relasjoner – der du lærte at aksept var betinget av at du oppførte deg på en bestemt måte. For å bryte dette mønsteret må du begynne med å legitimere dine egne følelser og behov. Det betyr at du aktivt velger å gi deg selv tillatelse til å være akkurat den du er, uten å dømme deg selv for det. Dette er ikke noe du gjør en gang, men en daglig praksis der du øver deg på å møte deg selv med nysgjerrighet og vennlighet i stedet for fordømmelse.

En måte å starte på er å utfordre dine automatiske tanker i sosiale situasjoner. Når du merker at du begynner å spille en rolle, kan du spørre deg selv: Hva er det jeg er redd for akkurat nå? Hva tror jeg vil skje hvis jeg viser meg som jeg egentlig er? Skriv ned disse tankene, og prøv å se dem som hypoteser i stedet for sannheter. For eksempel, hvis du tenker "Hvis jeg sier hva jeg virkelig mener, vil de synes jeg er kjedelig", kan du spørre deg: Er dette en fakta, eller er det noe jeg antar? Hva er det verste som kan skje, og hvordan ville jeg taklet det? Denne prosessen hjelper deg å skille mellom reelle trusler og irrasjonell frykt, og gir deg mer kontroll over hvordan du responderer.

En annen viktig del av prosessen er å gradvis eksponere deg for situasjoner der du velger å være autentisk, selv om det føles ubehagelig. Dette kan starte med små ting, som å si din ærlige mening i en lavrisikosituasjon, for eksempel når en venn spør hva du synes om en film. Merk hvordan det føles å si sannheten, og hvordan den andre reagerer. Ofte vil du oppdage at verken du eller den andre bryter sammen av det – tvert imot kan det skape en dypere forbindelse. Over tid vil du bygne opp en erfaringsskatt som viser deg at du kan overleve, og til og med trives, når du er deg selv. Dette er en viktig motvekt til den indre kritikerens advarsler.

Det er også verdt å utforske hva som skjuler seg bak ønsket om å bli likt. Ofte handler det ikke bare om aksept fra andre, men om en indre lengsel etter å føle seg verdifull. Spør deg selv: Hvis ingen så meg eller vurderte meg, hvordan ville jeg da valgt å være? Hva er det jeg virkelig bryr meg om, uavhengig av hva andre tenker? Dette kan åpne opp for en dypere forståelse av dine egne verdier og interesser, som igjen kan danne grunnlaget for en mer autentisk selvtillit. Når du lever i tråd med dine verdier, vil du naturlig tiltrekke deg mennesker som setter pris på deg for den du er, ikke for rollen du spiller.

En annen tilnærming er å jobbe med selvmedfølelse. Mange tror at selvtillit handler om å tro at man er flink eller overlegen, men det er ofte en skjør form for selvtillit som raskt kan rasa når man møter motgang. Ekte selvtillit kommer derimot fra å kunne akseptere seg selv med alle sine feil og mangler, og likevel vite at man er verdifull. Øvelser i selvmedfølelse, som for eksempel å skrive et brev til deg selv der du behandler deg med den samme omsorgen du ville vist en god venn, kan være svært kraftfullt. Dette hjelper deg å bryte ned den indre kritikerens makt og bygge en mer stabil og varig følelse av egenverdi.

I ditt arbeid som psykolog vet du sikkert at endring tar tid, og at det er normalt å ha tilbakeslag. Det samme gjelder for deg selv. Noen dager vil det føles som om du tar store skritt fremover, andre dager vil du kanskje falle tilbake i gamle mønstre. Det er en del av prosessen. Vær tålmodig med deg selv, og husk at autentisitet ikke er et mål du når, men en måte å leve på. Hver gang du velger å være ærlig, enten med deg selv eller andre, styrker du denne muskelen.

Til slutt, vær oppmerksom på at det å slutte å spille en rolle ikke betyr at du aldri tilpasser deg sosiale situasjoner. Vi gjør alle små justeringer avhengig av kontekst – det er en naturlig del av å være menneske. Men forskjellen ligger i intensjonen bak. Hvis du tilpasser deg fordi du er redd for avvisning, er det noe annet enn hvis du gjør det fordi du velger å vise respekt for andre eller situasjonen. Den første tilnærmingen drenerer deg for energi, mens den andre kommer fra et sted av trygghet og frihet.

Du har allerede tatt et viktig skritt ved å erkjenne dette mønsteret og søke etter måter å endre det på. Det viser at du har en indre motivasjon for vekst, og det er et kraftfullt utgangspunkt. Fortsett å utforske, å prøve og å feile – for det er nettopp gjennom disse erfaringene du vil bygge den ekte selvtilliten du søker.