Psykolog Klar Sol

Kjære Marius. Det du beskriver, er en helt forståelig og vanlig reaksjon etter å ha vært vitne til en traumatisk hendelse. Du sto midt i en akutt livstruende situasjon, du ringte etter hjelp, ble hos kollegaen din og gjorde det du kunne der og da. At han likevel døde, er en realitet som kroppen og sinnet ditt nå prøver å håndtere. Det er ikke et tegn på svakhet at du reagerer slik, og det er heller ikke din skyld at han døde. Tanken på at du burde ha oppdaget det tidligere, er en typisk etterpåklokskap som hjernen tyr til når den prøver å få kontroll over noe uforutsigbart. Men den tanken er ikke sann. Du kunne ikke vite det du først fikk vite da det skjedde.

De tilbakevendende bildene, skvetten når telefonen ringer, søvnproblemene og unngåelsen av pauserommet og jobben er alle uttrykk for at kroppen din fortsatt står i alarmberedskap. Dette kalles ofte akutt stressreaksjon, og for de fleste avtar slike symptomer gradvis innen noen uker til et par måneder, særlig hvis man får støtte og ikke isolerer seg for mye. Samtidig er det viktig å følge med på om det vedvarer eller forverres. Hvis symptomene fortsatt er sterke etter fire til seks uker, eller hvis de hindrer deg i å leve livet ditt, bør du oppsøke profesjonell hjelp. Det kan også være lurt å søke hjelp tidligere hvis du opplever at du ikke klarer å ta vare på deg selv, hvis du begynner å drikke mer alkohol for å dempe deg, eller hvis du får tanker om å skade deg selv. Da er det viktig å kontakte fastlegen din, en psykolog eller en annen kvalifisert fagperson så raskt som mulig.

Når det gjelder hvordan du kan bearbeide det du opplevde, finnes det flere veier. En grunnleggende ting er å anerkjenne at du gjorde en innsats. Du ringte etter hjelp, du ble hos ham, du fulgte ham så langt du kunne. Det er faktisk handlekraft, ikke passivitet. Mange som opplever slike hendelser, klandrer seg selv fordi de tror de burde ha gjort mer, visst mer eller reagert annerledes. Det er hjernens måte å prøve å gjenopprette kontrollen på. Å snakke med noen du stoler på om hendelsen, om detaljene og om følelsene dine, kan hjelpe deg å gradvis legge hendelsen på plass. Det kan være en venn, en kollega, en prest eller en psykolog. Å fortelle historien høyt, flere ganger, i et trygt rom kan redusere den intense ladningen bildene har.

Du kan også prøve å gjenoppta hverdagsrutinene gradvis. Det betyr ikke å presse deg til å glemme, men å la kroppen din erfare at hverdagen fortsatt er trygg. Hvis pauserommet er vanskelig, kan du begynne med å gå inn der i korte perioder, kanskje sammen med en kollega du føler deg trygg på. Hvis telefonen skremmer deg, kan du la den ligge på lydløs i perioder, eller be noen andre ta ansvar for å svare en stund. Søvn er også viktig. Prøv å holde faste tider, unngå skjerm før leggetid og kanskje skrive ned tankene dine før du legger deg, slik at de ikke holder deg våken. Fysisk aktivitet, gjerne ute i dagslys, kan dempe stressnivået og gjøre det lettere å sove.

En annen tilnærming er mindfulness eller pusteteknikker. Når bildene kommer, kan du prøve å legge merke til dem uten å kjempe imot, og så føre oppmerksomheten tilbake til pusten eller til noe konkret i rommet rundt deg. Dette kan føles rart i starten, men det trener opp evnen til å ikke bli revet med av minnene. Noen har også nytte av å skrive dagbok om hendelsen, om hva de husker, hva de følte, og hva de tenker nå. Det kan gi en følelse av sammenheng og gradvis avstand.

Det er også verdt å nevne at det å unngå jobben og pauserommet kan opprettholde frykten på sikt. Unngåelse gir kortvarig lettelse, men lærer hjernen at situasjonen er farlig. Derfor er gradvis tilnærming viktig, men i ditt eget tempo og med støtte. Snakk med sjefen din om hva som faktisk skjer, hvis du føler deg trygg nok til det. Mange arbeidsplasser har ordninger for oppfølging etter alvorlige hendelser, og det kan være hjelp i å få tilrettelegging en periode. Å si at du er forkjølet for å slippe unna, løser ikke problemet på sikt og kan gjøre at du føler deg mer isolert.

Hvis du ønsker profesjonell hjelp, kan du først kontakte fastlegen din. Fastlegen kan vurdere om du trenger henvisning til psykolog eller annen spesialisthelsetjeneste. Mange kommuner har også lavterskeltilbud, som psykisk helsetjeneste eller kriseteam, hvor du kan få noen samtaler uten henvisning. Det er ingen skam å søke hjelp, og det er bedre å søke for tidlig enn for sent. Spesielt viktig er det hvis du merker at du blir mer nedstemt, mister glede over ting du vanligvis liker, eller begynner å trekke deg unna andre helt. Det kan være tegn på at du trenger mer støtte enn du klarer å gi deg selv.

Til slutt, Marius: Det du opplevde var en ekstrem hendelse, og reaksjonen din er normal. Du trenger ikke å være sterk hele tiden. Å tillate seg å være preget, å snakke om det og å ta imot hjelp, er faktisk styrke. Gi deg selv tid, men følg også med på om det ikke bedrer seg. Du fortjener å få det bedre, og det finnes hjelp å få.