Psykolog Klar Sol

Kjære Torbjørn. Det du beskriver, er en svært vanlig og forståelig situasjon for mange voksne som bærer på en kreativ drøm samtidig som de står i et krevende arbeidsliv. Du er 62 år, og det er aldri for sent å begynne å skrive, men veien dit handler ikke først og fremst om viljestyrke alene. Kronisk utmattelse og selvkritikk forsterker hverandre i en ond sirkel, og for å bryte den må du arbeide med flere områder samtidig: søvn, grensesetting, selvmedfølelse og små, konkrete skritt mot skrivingen. La oss utforske dette sammen.

Det første du trenger å forstå, er at utmattelse ikke er et tegn på svakhet, men et signal om at kroppen og hjernen har gått på høygir for lenge. Når du sover dårlig og har lite overskudd, blir det nesten umulig å tenke kreativt. Skriving krever overskudd, og overskudd kommer fra hvile. Derfor må du kanskje begynne med å behandle søvnen din som et prosjekt. Det kan bety å legge deg til faste tider, unngå skjerm før sengetid, og kanskje snakke med fastlegen din for å utelukke medisinske årsaker til søvnproblemene. Hvis du har mulighet, kan en henvisning til en søvnspesialist eller et mestringskurs for utmattelse være nyttig. Samtidig er det viktig at du ikke prøver å fikse alt på én gang. Små endringer i søvn og døgnrytme kan gi gradvis mer energi, og det er denne energien du senere skal bruke på skrivingen.

Når det gjelder selvkritikken, er den ofte den største hindringen. Du sier at du tviler på om du har noe å fortelle. Det er en tanke, ikke et faktum. Selvkritikk er ikke sannhet, men en vane. Du har kanskje i mange år snakket til deg selv på en måte du aldri ville snakket til en god venn. Å bygge viljestyrke handler derfor ikke om å tvinge deg selv til å skrive, men om å endre den indre samtalen fra dom til nysgjerrighet. Prøv å si til deg selv: "Jeg trenger ikke å skrive en perfekt roman. Jeg trenger bare å skrive én setning i dag." Dette er et eksempel på selvmedfølelse i praksis, og det er faktisk mer effektivt enn hard selvdisiplin. Forskning viser at selvmedfølelse øker motivasjonen, fordi du da ikke bruker all energien på å slå deg selv ned.

Du nevner at du har prøvd å sette deg mål, men mister motet når resultatene ikke kommer umiddelbart. Det er et klassisk problem. Store mål kan virke lammende fordi de er for langt unna. I stedet bør du lage det jeg vil kalle mikrovaner. For skrivingen kan det bety at du setter av ti minutter tre dager i uken. Ikke for å skrive mye, men for å være i skriveprosessen. Du kan for eksempel starte med å skrive tre setninger om en person du husker, eller en scene du ser for deg. Poenget er ikke kvalitet, men å bygge en vane med lav terskel. Etter hvert som du klarer dette, kan du øke til femten minutter. Når du opplever at du mestrer noe lite, får hjernen din en følelse av mestring, og det styrker viljestyrken gradvis. Dette handler om belønning og positiv forsterkning, ikke om å piske seg selv.

Utmattelsen gjør det også nødvendig å se på arbeidssituasjonen din. Du sier at du jobber for mye, og at det har gått ut over helse og familie. Det er en viktig erkjennelse. Å sette grenser for arbeid er ikke egoistisk, det er nødvendig for å kunne skrive. Kanskje du kan snakke med arbeidsgiveren din om å redusere stillingen, eller i det minste slutte å ta med jobben hjem. Hvis du er selvstendig næringsdrivende, kan du sette faste arbeidstider og holde dem. Dette kan føles vanskelig, men husk at familie og helse er grunnmuren i livet ditt. Uten den muren faller også skrivedrømmen. Du kan også vurdere om du har rett til sykmelding eller gradert sykmelding hvis utmattelsen er invalidiserende. Fastlegen din kan hjelpe deg å vurdere dette.

Samtidig er det viktig å ikke gjøre skrivingen til nok et krav som skal prestere. Skriving kan være en kilde til glede og mening, ikke bare et mål. Prøv å utforske hva som gir deg lyst til å skrive. Er det å fortelle en historie fra livet ditt? Er det å skape en verden? Er det å leke med språk? Når du finner gleden, blir det lettere å fortsette. Du kan også vurdere å skrive i en journal, der du ikke trenger å prestere, men bare lufte tanker. Mange forfattere begynner med dagbok eller frie assosiasjoner før de går til romanen. Å skrive uten krav om resultat kan frigjøre kreativiteten.

En annen faktor er forventninger. Du er 62 år, og du har kanskje en indre fortelling om at du burde ha skrevet for lenge siden. Det er aldri for sent å begynne, men det er heller ikke et kappløp. Mange forfattere debuterer sent i livet. Det viktigste er ikke å bli ferdig til et bestemt tidspunkt, men å ha skrivegleden som en del av livet ditt. Hvis du klarer å slippe presset om å bli ferdig, kan du også klare å nyte prosessen. Dette betyr ikke at du skal gi opp ambisjonen, men at du omdefinerer suksess fra å fullføre en roman til å skrive litt hver uke.

For å håndtere utmattelsen mer konkret, kan du prøve noen enkle teknikker. Pustøvelser og avspenning kan dempe stressresponsen i kroppen. Du kan sette av fem minutter to ganger daglig til å puste rolig, eller bruke en app for meditasjon. Fysisk aktivitet er også viktig, men ikke hard trening når du er utmattet. En rolig gåtur på tjue minutter kan gi mer overskudd enn du tror. Kosthold og væskeinntak spiller også inn. Alt henger sammen med energien du trenger for å skrive. Kanskje du også kan be familien om støtte, for eksempel at de tar noen oppgaver hjemme slik at du får hvilt mer. Det er ikke svakhet å be om hjelp.

Når det gjelder selvkritikken, kan du prøve å eksternalisere den. Se for deg at den kritiske stemmen er en radio som står på i bakgrunnen. Du kan ikke alltid skru den av, men du kan velge å ikke lytte like intenst. Du kan anerkjenne tanken uten å handle på den. Si for eksempel: "Der var den kritiske tanken igjen. Den trenger ikke å bestemme hva jeg gjør." Dette er en teknikk fra kognitiv atferdsterapi, og den kan hjelpe deg å skape avstand til tankene. Hvis selvkritikken er svært sterk, kan det være nyttig å snakke med en psykolog eller coach som kan hjelpe deg å utforske hvor den kommer fra. Du er ikke alene om dette, og det finnes hjelp å få.

Å bygge viljestyrke er ikke å tvinge seg selv, men å skape betingelser som gjør det lettere å gjøre det du ønsker. Dette handler om vaner og miljø. Hvis du for eksempel legger frem notatboken på bordet kvelden før, er terskelen lavere for å skrive neste morgen. Hvis du har en fast skrivevenn som du rapporterer til, kan det også øke motivasjonen. Noen liker å skrive sammen med andre, for eksempel i en skrivegruppe på nettet. Ytre strukturer kan kompensere for indre utmattelse. Du kan også bruke påminnelser på telefonen, men pass på at de ikke blir enda et krav. Poenget er å gjøre skrivingen til en naturlig del av dagen, ikke en kamp.

Til slutt vil jeg si at balanse ikke er noe du oppnår en gang for alle, men noe du må justere kontinuerlig. Noen uker vil du kanskje ikke skrive i det hele tatt, og det er greit. Andre uker vil du skrive mer. Det viktigste er at du er snill mot deg selv underveis. Du har allerede tatt et viktig steg ved å stille spørsmålet. Det viser at du har mot og håp. Du har noe å fortelle, og du har rett til å bruke tid på drømmen din. Start i dag med én setning, og la det være nok. Lykke til, Torbjørn.