Psykolog Klar Sol

Hei Lars. Det du beskriver er en utfordrende og bekymringsfull situasjon for deg og din kone, og det er forståelig at dere ønsker å finne en god vei inn til sønnen deres. Når en tidligere aktiv tenåring gradvis trekker seg tilbake fra familie, interesser og sosiale sammenhenger, kan det være tegn på at han sliter med noe dypere enn vanlig tenåringsavstand. Ditt ønske om å nærme dere uten å skremme ham vekk er nøkkelen.

En viktig første tilnærming er å skape lavterskelkontakt. Dette betyr å møte ham der han er, uten krav om dypsnakk. Dere kan prøve å være til stede på en avslappet måte, for eksempel ved å sitte stille sammen mens han gjør noe annet, eller invitere ham til en kort, presis aktivitet uten press, som en kjøretur eller å hente mat. Formålet er å normalisere tilstedeværelsen deres uten at den føles som en avhør. Vis interesse for hans verden, som spill eller musikk han hører på, uten å kritisere eller belære.

Det er også avgjørende å kommunisere åpenhet og aksept. I stedet for å spørre direkte om hva som er galt, kan dere uttrykke observasjoner og bekymring på en ikke-dømmende måte. For eksempel: Vi har lagt merke til at du tilbringer mye tid alene på rommet ditt, og vi lurer på om du har det bra. Vi er her for deg uansett. Slike utsagn åpner for at han kan svare når han er klar, og viser at dere ser ham uten å forlange en umiddelbar forklaring.

Vær oppmerksom på at tilbaketrekning kan være et symptom på flere ting, som sosial angst, lavt selvtillit, sorg over tapet av det gamle nettverket etter flyttingen, eller tilpasningsvansker. Det er viktig å ikke sette en diagnose, men å anerkjenne at atferden signaliserer et behov for støtte. Å presse ham til å snakke med skolerådgiveren kan føles som et press. I stedet kan dere foreslå at dere sammen finner en person han kunne tenke seg å snakke med, eller at dere selv tar kontakt med rådgiveren for generell veiledning om hvordan dere som foreldre best kan støtte ham.

Ikke glem søsteren hans. Forklar til henne på en aldersriktig måte at broren har det litt vanskelig for tiden, men at dere alle er der for hverandre. Dette kan redusere hennes usikkerhet. Samtidig må dere som foreldre også ta vare på dere selv. Denne bekymringen kan være slitsom. Å snakke sammen eller med andre pålitelige personer om følelsene deres kan gi dere mer overskudd til å være til stede for sønnen.

Endelig, vær tålmodige. Gjennombrudd skjer sjelden over natten. Ved å konsistent tilby en trygg og forståelsesfull tilstedeværelse, skaper dere et grunnlag for tillit. Vis at dere elsker ham uavhengig av hans atferd, og at døren for samtale alltid står åpen. Hvis dere etter hvert observerer tegn på alvorlig nedstemthet, selvskade eller total mangel på funksjon, er det viktig å søke profesjonell hjelp, selv om det må initieres av dere som foreldre.