Psykolog Klar Sol

Kjære Elin, det du beskriver er en svært krevende situasjon, og det er helt forståelig at du føler deg som en kasteball og er i ferd med å bryte sammen. Det første og viktigste du må erkjenne, er at din egen stabilitet er grunnmuren for hele familien. Uten at du har et pusterom og en måte å lade opp på, vil du ikke kunne støtte barna dine over tid. Derfor er din egen omsorg ikke egoisme, men en nødvendighet.

Når det gjelder datteren din som ringer flere ganger daglig, er det viktig å sette tydelige og vennlige grenser som beskytter deg, samtidig som du viser at du bryr deg. Du kan for eksempel avtale faste tidspunkt for samtaler, for eksempel en halvtime etter jobb eller før middag, og si noe sånt som: 'Jeg elsker deg og vil gjerne høre hvordan du har det, men jeg er også nødt til å ta vare på meg selv. Kan vi ringes klokka seks i dag?' Dette gir henne forutsigbarhet og trygghet, samtidig som du får struktur i hverdagen. Oppmuntre henne til å søke profesjonell hjelp, for eksempel en psykolog eller et lavterskeltilbud i kommunen, siden angstlidelse ofte krever mer enn familiestøtte for å bli bedre.

For sønnen din som trekker seg unna, er det viktig å respektere hans måte å håndtere traumer på. Han har kanskje behov for å bearbeide ting i sitt eget tempo, og press om å snakke kan gjøre det verre. Du kan vise støtte gjennom handlinger heller enn ord, for eksempel å invitere ham på en tur, lage mat sammen eller bare være til stede i rommet uten å kreve samtale. Å anerkjenne hans taushet som en mestringsstrategi kan åpne for tillit over tid. Du kan også forsiktig nevne at du har sett at han har det vanskelig, og at du er der hvis han vil snakke, men at du ikke skal presse ham. Det kan være nyttig å foreslå at han skriver ned tankene sine, eller at han driver med fysisk aktivitet, som kan være en god måte å bearbeide følelser på.

Det økonomiske presset er en reell tilleggsbelastning. Her er det viktig å ha felles gjennomgang av økonomien med mannen din for å skape oversikt og mestring. Lag et budsjett sammen, prioriter og se på hvilke støtteordninger dere kan ha krav på, for eksempel sosialhjelp, bostøtte, eller avdragsfrihet på lån. Å involvere barna på en alderstilpasset måte kan også være nyttig, men ikke legg for mye ansvar på dem. Kanskje kan dere søke rådgivning fra en økonomisk rådgiver, som finnes gratis i mange kommuner. Å ta grep økonomisk kan redusere følelsen av hjelpeløshet og frigjøre mental kapasitet til det emosjonelle arbeidet.

Det aller viktigste er at du finner et rom for deg selv, både fysisk og mentalt. Avtal med mannen din at du har rett på egen tid, for eksempel en times gåtur hver dag, eller et kurs eller en hobby. Finn noen du kan snakke med, enten en venninne, en slektning eller en terapeut. Du trenger også et nettverk som kan støtte deg, ikke bare et som du støtter. Husk at det er en styrke å be om hjelp, ikke en svakhet. Vurder å delta i en pårørendegruppe for foreldre til voksne barn, hvor du kan dele erfaringer og få tips.

Til slutt: Du er ikke alene, selv om det kjennes sånn. Mange foreldre i din situasjon opplever de samme følelsene. Å gi slipp på kontroll og godta at du ikke kan løse alt er en nødvendig del av veien videre. Du kan være en stabil og varm støtte uten å ofre hele deg selv. Beveg deg i små skritt, vær tålmodig med deg selv og dine barn, og ta imot den hjelpen som finnes. Du fortjener omsorg og ikke bare å gi omsorg.