Psykolog Klar Sol

Kjære Maya, det du beskriver er en svært utmattende og utfordrende situasjon som mange foreldre til barn med hyperaktivitet kjenner seg igjen i. Det er viktig å forstå at følelsene dine er fullstendig naturlige og menneskelige. Å anerkjenne og normalisere følelsene dine er et første viktig skritt. Skyld og frykt er ikke tegn på svikt, men på hvor mye du bryr deg og hvor stort ansvar du føler.

For å håndtere den fysiske og psykiske belastningen du opplever, kan det være nyttig å arbeide med å skille din identitet fra barnets utfordringer. Din sønn sin hyperaktivitet er ikke et resultat av ditt foreldreskap, men en nevrobiologisk tilstand. Du kan øve på å bevisst gi slipp på tanken om at du alene skal kunne 'fikse' dette. Dette er ikke et spørsmål om å gi opp, men om å forstå grensene for ditt ansvar.

Når det gjelder teknikker fra kognitiv atferdsterapi, er det vanlig at negative tanker kommer tilbake. Nøkkelen er ikke å forvente at de forsvinner for alltid, men å trene seg i å legge merke til dem og svare på dem hver gang. Når tanken 'Jeg er en dårlig mor' dukker opp, kan du bevisst svare med 'Jeg er en mor som møter store utfordringer, og jeg gjør mitt aller beste med de ressursene jeg har'. Dette er en mental muskel som må styrkes over tid.

Din frykt for å be om hjelp er også en viktig følelse å adressere. Å søke støtte er ikke et tegn på svikt, men en strategisk og modig handling for både din og sønnen din skyld. Du kan begynne med små skritt, for eksempel å kontakte skolens pedagogisk-psykologiske tjeneste eller en foreldregruppe for foreldre til barn med lignende utfordringer. Her kan du få både praktiske råd og følelsesmessig forståelse. Å dele byrden med andre kan løsne den fysiske knuten du beskriver.

For å støtte sønnen din bedre, kan det være lurt å fokusere på forholdet fremfor bare atferdsregulering. Hyperaktive barn opplever ofte mye korreksjon og kan føle seg 'dårlige'. Bevisst tid hvor det ikke handler om å rette på atferd, men bare om å være sammen og ha det hyggelig, kan styrke hans selvtillit og deres bånd. Samtidig er det viktig å samarbeide med skolen om konkrete tilpasninger, ikke bare om atferdsrapporter. Spør hva de kan gjøre for å legge til rette for hans læring, for eksempel ved hjelp av bevegelsespauser eller tydelige visuelle signaler.

Til slutt, vær snill mot deg selv. Du fortjener selvomsorg og anerkjennelse for den enorme innsatsen du gjør. Tenk på hva du ville sagt til en venninne i din situasjon, og prøv å anvende den samme vennligheten på deg selv. Å ta vare på deg selv er ikke egoistisk; det er en forutsetning for å kunne være til stede for sønnen din på lang sikt.