Psykolog Klar Sol

Hei Mona, og takk for at du deler dette viktige spørsmålet. Det krever mot å se på egne utfordringer på denne måten, og det første jeg vil si er at du ikke er alene. Mange opplever at følelsesmessige reaksjoner endrer seg, spesielt i livsfaser med overgang eller økt stress.

Det du beskriver, med intense sinneutbrudd som truer familien og karrieren, er et alvorlig signal om at noe trenger oppmerksomhet. At du føler deg som en dårlig mor og ektefelle viser at dette står i sterk kontrast til hvordan du egentlig ønsker å være, og det er en viktig motivasjon for endring.

Å spekulere i om dette er en midtlivskrise eller har med alderen å gjøre, er en naturlig tanke. Livet rundt 50 år kan være en tid med refleksjon over hva som er oppnådd og hva som ligger fremover. Dette kan føre til økt indre spenning og sårbarhet for frustrasjon. Samtidig er det viktig å ikke avfeie reaksjonene som bare en fase, men å se på dem som et uttrykk for et underliggende behov eller en ubalanse.

Dine lange turer i skogen er et utmerket og sunt første steg. Det viser at du kjenner på behovet for å roe nervesystemet. For mange fungerer fysisk aktivitet og natur som en ventil. Men som du sier, er det ikke nok alene. Når sinnet er såpass intenst og plutselig, kan det være tegn på at det har bygget seg opp over tid, og at utløserne i jobb og hjem nå er så små at de får en uforholdsmessig stor reaksjon.

En sentral tilnærming vil være å lære seg å gjenkjenne tidlige varselsignaler i kroppen før eksplosjonen skjer. Dette kan være en stramming i kjeven, hevelse i brystet, raskere pust eller en følelse av at alt blir for mye. I det øyeblikket kan du trene på å ta en pause. Å si høyt til familien 'Jeg trenger et minutt for meg selv nå' og gå ut av rommet, er langt bedre enn en utblåsning. Dette krever øvelse, og familien kan bli en støtte i dette hvis du forklarer at du jobber med det.

Det kan også være nyttig å utforske hva som ligger under sinnet. Ofte er sinne en sekundær følelse som dekker over andre, mer sårbare følelser som frykt, hjelpeløshet, skam eller sårbarhet. Når en kritiker kommenterer arbeidet ditt, kan det være frykten for å ikke være god nok som kunstner som utløses. Når det er misforståelser hjemme, kan det være følelsen av å ikke bli hørt eller verdsatt. Å stille seg selv spørsmålet 'Hva er jeg egentlig redd for eller lei meg for her?' kan gi innsikt og avta intensiteten.

Siden dette påvirker livet ditt så betydelig, vil det sterkeste rådet være å vurdere å søke profesjonell hjelp fra en psykolog for individuell samtale. En terapeut kan hjelpe deg med å kartlegge mønstre, utvikle konkrete verktøy for følelsesregulering, og utforske om det finnes underliggende årsaker som stress, utbrenthet eller tidligere erfaringer som kommer til overflaten nå. Dette er ikke et tegn på svakhet, men en investering i din egen velvære og i forholdet til familien din.

Forholdet til familien din kan repareres. En åpen samtale der du tar ansvar for dine reaksjoner uten å unnskylde dem, forklarer at du sliter og at du jobber for å bli bedre, kan være en start for å bygge tillit tilbake. Be om deres tålmodighet og støtte. Å lære seg å håndtere sinne er en prosess, og tilgivelse overfor deg selv når du feiler, er like viktig som teknikkene du lærer.