Psykolog Klar Sol

Kjære Saga, takk for at du deler så personlige og smertefulle tanker med meg. Det du opplever etter tapet av søsteren din er både naturlig og forståelig, og det viktigste jeg vil si deg først er at skyldfølelsen du bærer på er ikke en objektiv sannhet, men en reaksjon på et sjokk og en sorg som ennå er helt rå. Du beskriver en hendelse der du ba søsteren din kjøre for å hente en gave til moren din; dette var en handling med kjærlighet og omsorg i bunn, ikke en handling som forutså en ulykke. Du hadde ingen mulighet til å vite hva som ville skje, og derfor er det viktig å skille mellom å ha en rolle i hendelsen og å være ansvarlig for den. Hjernen din forsøker å finne en mening i det ufattelige, og skyldfølelse kan være et forsøk på å skape orden i kaos, men det fører deg bare lenger bort fra heling.

Du sier at du har mistet en del av deg selv, og det er en veldig presis beskrivelse av hva sorg gjør med oss når vi mister noen så nære. Sorg er ikke en lineær prosess, og du kan ikke forvente at du skal føle deg normal igjen på kort tid. Tre måneder er svært kort i sorgens sammenheng, og det du kaller et vellykket liv utenfra betyr ikke at du er immun mot dyp smerte. Å unngå alt som minner om henne er en vanlig mestringsstrategi, men på sikt kan det gjøre sorgen mer uoverkommelig, fordi minnene blir farlige og ubehagelige i stedet for noe du kan bære med deg som en arv. Jeg vil oppmuntre deg til å finne små, trygge måter å minnes henne på, for eksempel ved å se en kort film dere elsket, men bare i noen minutter, og ha noe godt i nærheten av deg som en te eller et teppe. Dette kan du gjøre sammen med en støtteperson eller alene, men gi deg selv lov til å kjenne på følelsene og si til deg selv at du tåler dem. Unngåelse forsterker skyld og smerte, fordi du aldri får bearbeidet dem.

Når det gjelder familien og vennene dine, forstår jeg godt at det er vanskelig å møte dem når du føler at du ikke har rett til glede. Men isolasjon er ofte en ond sirkel som gjør sorgen tyngre alene. Du trenger ikke å møte dem alle på en gang, men kanskje du kan starte med en person du stoler aller mest på, og fortelle akkurat det du har skrevet til meg: at du sliter med skyld og at du ikke vet hvordan du skal bære dette. Å dele byrden din er ikke å legge den på andre, men å gi dem muligheten til å vise deg at de ikke ser på deg som skyldig. Mange som sørger opplever at de tror at andre tenker på dem som ansvarlige, men i virkeligheten er de fleste opptatt av å støtte deg. Du kan også skrive et brev til søsteren din der du uttrykker alt du føler, uten å sende det, og brenne det eller oppbevare det et sted. Dette er en øvelse for å få følelsene ut av kroppen og se dem fra utsiden.

Nattetid er ofte verst, fordi da er vi alene med tankene. Du beskriver at du ligger våken og ser scenen om igjen. Dette kan minne om en form for gjenopplevelse som er vanlig etter traumatiske hendelser. Du er ikke psykotisk eller gal, men hjernen din prøver å bearbeide et sjokk. Hvis du klarer det, kan du prøve en teknikk der du bevisst endrer bildet i hodet ditt: etter at du ser scenen, kan du forestille deg at du ser deg selv som en voksen som kommer til stedet og legger en hånd på skulderen til din yngre søster eller deg selv, og sier høyt i deg selv: "Du gjorde ditt beste med den informasjonen du hadde. Det er ikke din feil." Gjentatt omsorg for deg selv i møte med marerittbilder kan over tid dempe deres kraft. I tillegg kan du legge til en beroligende rutine før sengetid, som å puste rolig med hånden på hjertet i fem minutter, lytte til en nøytral podcast eller skrive ned tre ting du er takknemlig for i dag, uansett hvor små de er.

Du har rett til å være glad igjen, selv om du ikke kjenner det ennå. Glede og sorg kan faktisk eksistere side om side, og det er ikke et svik mot din søster å finne øyeblikk av lys. Hun var din trygghet, og kanskje kan du forestille deg at hun ville ønsket at du levde et liv med mening og forbindelser. Å tillate deg selv glede er ikke å glemme henne, men å bære hennes kjærlighet videre i deg. Du kan begynne med helt små ting: en kopp kaffe du liker, en solnedgang, en samtale med en venn som ikke handler om sorgen. Etter hvert kan du utforske å gjøre en aktivitet som du og søsteren din likte, men på en ny måte, for eksempel å lage mat etter hennes oppskrift og dele den med noen, eller lage en spilleliste med sanger som du kan lytte til når du føler deg sterk nok. Minnene blir ikke mindre vonde av å unngå dem, men de kan bli mindre skarpe når du gir dem plass.

Jeg vil også anbefale deg å søke profesjonell støtte utover denne samtalen, i form av en psykolog som jobber med sorg og traumer. Å be om hjelp er et tegn på styrke, ikke svakhet, og en terapeut kan gi deg verktøy til å bearbeide skyldfølelsen på en trygg måte. Du trenger ikke å gjøre dette alene. For øyeblikket, vær snill med deg selv, og vit at det finnes en vei gjennom dette, selv om den ikke er rett. Du er ikke alene i denne smerten, og du har allerede tatt et motig skritt ved å skrive her. Ta vare på deg selv, og la tiden og omsorgen fra andre få jobbe litt etter litt.