Psykolog Klar Sol

Hei Lars, og takk for at du deler dette med meg. Det er et modig første steg å erkjenne at du ønsker å utvikle deg, og det viser at du har en sterk indre motivasjon for forandring. Konfliktsky atferd er ofte noe vi lærer oss gjennom oppveksten, spesielt når vi vokser opp i miljøer der åpen kommunikasjon om følelser eller uenigheter blir unngått. Dette er ikke en personlig svakhet, men en overlevelsesstrategi du har utviklet for å opprettholde harmoni. Nå som du merker at denne strategien begynner å begrense deg, er det tegn på at du er klar for å utforske nye måter å være på – både overfor deg selv og andre.

Det første du kan gjøre er å akseptere at behov og meninger er lovlige. Mange som kjenner seg igjen i det du beskriver, har en indre tro på at egne ønsker eller synspunkter er mindre verdt enn andres, eller at de kan være til bry. Men sannheten er at dine behov er like gyldige som andres. Begynn med å øve på å erkjenne og navngi det du føler og trenger, uten å dømme det. For eksempel: "Jeg merker at jeg blir irritert når gruppa ignorerer min ide" eller "Jeg ønsker at vennene mine skal høre på meg også". Dette kan du gjøre skriftlig eller i tankene, som en måte å bygge opp under din egen stemme.

Når det gjelder å uttrykke deg i sosiale situasjoner, kan det hjelpe å starte smått og gradvis. I gruppearbeid på studiet kan du for eksempel sette deg et konkret mål om å si én ting per møte – kanskje en kommentar, et spørsmål eller en ide. Det trenger ikke være noe stort; poenget er å bryte mønsteret med stillhet. Hvis du føler motstand, kan du minne deg selv på at ditt bidrag har verdi, og at andre sannsynligvis vil verdsette det. Mange studenter sliter med det samme, så du er ikke alene. En annen strategi er å forberede deg mentalt før du går inn i en situasjon der du vet at du pleier å trekke deg tilbake. Tenk gjennom hva du ønsker å si, og øv på å formulere det kort og tydelig. For eksempel: "Jeg tenker litt annerledes her – kan jeg dele min ide?" eller "Jeg lurer på om vi kan prøve dette også?".

Når det kommer til å sette grenser, er det viktig å skille mellom å være tydelig og å være aggressiv. Mange er redd for at å si ifra vil oppleves som konfrontasjon, men sunn grensesetting handler om å uttrykke seg med respekt – både for seg selv og andre. En enkel formel du kan bruke er "Jeg-setninger": "Jeg føler meg... når du... og jeg skulle ønske at...". For eksempel: "Jeg føler meg oversett når du avbryter meg, og jeg skulle ønske at vi kunne ta tur til å snakke". Denne måten å kommunisere på reduserer sjansen for at den andre føler seg angrepet, fordi du fokuserer på dine følelser og behov, ikke på hva den andre gjør galt. Det kan føles ubehagelig i begynnelsen, men husk at ubehag ikke er det samme som fare. Det er naturlig å føle seg sårbar når vi prøver noe nytt, men det betyr ikke at noe galt skjer.

En annen viktig del av prosessen er å tolerere og håndtere den indre utryggheten som dukker opp når du bryter med gamle mønstre. Kanskje du bekymrer deg for at andre skal synes du er vanskelig, eller at de vil like deg mindre. Disse tankene er forståelige, men de er ofte basert på antagelser, ikke fakta. Spør deg selv: "Hva er det verste som kan skje hvis jeg sier ifra?" – og "Hva er sannsynligvis utfallet?". Ofte vil du oppdage at det verste som kan skje, er at noen reagerer nøytralt eller til og med positivt. Og selv om noen skulle reagere negativt, betyr ikke det at du har gjort noe galt. Det betyr bare at de også har sine egne utfordringer med å håndtere uenighet – noe som ikke er ditt ansvar å løse.

Isolasjonen du beskriver, kommer sannsynligvis av at du holder på mye alene, og det kan hjelpe å finne trygge arenaer der du kan øve deg. Kanskje du har en venn eller en studiekamerat du stoler på, som du kan be om å være din "øvepartner". Si for eksempel: "Jeg prøver å bli bedre til å si min mening, så jeg ønsker å øve på det med deg. Kan du gi meg tilbakemelding på hvordan det høres ut?". De fleste vil sette pris på at du inkluderer dem på denne måten, og det gir deg en lavterskel måte å prøve ut nye ferdigheter på. Alternativt kan du vurdere å søke en samtalegruppe eller et kurs i kommunikasjon eller selvhevdelse. Slike tilbud finnes ofte gjennom studiesteder, folkeuniversitetet eller organisasjoner som Mental Helse. Å se at andre sliter med det samme, kan normalisere opplevelsen din og gi deg mot til å prøve nye måter å være på.

Til slutt er det verdt å huske på at forandring tar tid, og at det er helt normalt å falle tilbake i gamle mønstre av og til. Det betyr ikke at du har feilet; det betyr at du er menneske. Når du merker at du igjen tier eller går med på noe du egentlig ikke vil, kan du i ettertid reflektere over hva som skjedde: "Hva gjorde at jeg valgte å ikke si noe denne gangen?" og "Hva kunne jeg gjort annerledes?". Bruk disse erfaringene som læringsmuligheter, ikke som bevis på at du ikke duger. Jo mer du øver, jo lettere blir det – og etter hvert vil du kanskje oppdage at det å uttrykke deg faktisk styrker forholdene dine, fordi folk får sjansen til å kjenne den ekte deg.

Hvis du merker at bitterheten eller isolasjonen blir overveldende, kan det være lurt å søke veiledning fra en profesjonell, for eksempel en psykolog. Noen ganger kan det å jobbe med disse temaene i et trygt rom hjelpe deg å forstå dine mønstre dypere og finne strategier som passer akkurat for deg. Men uansett om du velger å gjøre det eller ikke, så husk: Du har allerede tatt det viktigste steget, som er å ville noe annet. Resten er en reise, ikke et mål – og du har all rett i verden til å ta den i ditt eget tempo.