Psykolog Klar Sol

Kjære Leif. Det er et svært modig og viktig spørsmål du stiller. Å utvikle empati etter å ha opplevd traumatiske opplevelser i familien er en prosess som krever tid, tålmodighet og omsorg for deg selv. Du har allerede tatt det første steget ved å erkjenne hvordan fortiden påvirker deg.

Et godt sted å begynne er med selvempati. Dette innebærer å anerkjenne dine egne smertefulle følelser uten dømmekraft. Når gamle sår blir trigget, kan du si til deg selv: 'Det er forståelig at jeg føler meg såret eller redd, gitt det jeg har vært igjennom.' Å behandle deg selv med den medfølelsen du ville gitt en god venn, legger grunnlaget for å kunne vise empati til andre.

For å beskytte deg mot negativ påvirkning fra gamle traumer, er det avgjørende å lære grensesetting. Du kan fortsatt være åpen og tillitsfull, men på dine egne premisser. Det betyr å kjenne etter hva som føles trygt, og si ja eller nei basert på dette. Øv på å observere følelsene dine uten å la dem styre handlingene dine, for eksempel ved å ta en pause når du kjenner ubehag. Dette styrker din evne til å være tilstede med andre uten å bli overveldet.

Å bygge sterke relasjoner handler om å finne en balanse. Du kan jobbe med aktiv lytting og nysgjerrighet på andres perspektiver, samtidig som du anerkjenner at deres atferd ikke nødvendigvis har med deg å gjøre. Det kan være nyttig å skille mellom følelser som tilhører fortiden og nåtidens relasjonelle dynamikk. Terapi, som kognitiv atferdsterapi eller traumefokusert terapi, kan gi deg verktøy til å bearbeide minner og utvikle nye måter å relatere på.

Husk at empathi er en ferdighet som kan trenes opp. Start i små steg: kanskje ved å sette ord på egne følelser daglig, eller øve på å forestille deg hvordan en annen person har det. Når vanskelige følelser dukker opp, gi dem plass uten å handle på dem. Over tid vil du oppdage at din evne til både selvempati og empati for andre styrkes, og at relasjonene dine kan bli dypere og mer tilfredsstillende.