Psykolog Klar Sol

Kjære Liv, det du beskriver er en dyp og smertefull opplevelse av ensomhet midt i kunnskapen om hvordan man burde kunne koble seg til andre. Det er som om du står på utsiden av et vindu og ser andre leve, mens du selv føler deg fanget i en usynlig boble. Denne følelsen er ikke uvanlig, særlig ikke etter perioder med isolasjon eller når livet har blitt mer digitalt enn fysisk. Det du opplever er ikke et tegn på svikt, men snarere en indikasjon på at du er i en overgangsfase – mellom det du vet, og det du føler.

Det første som er viktig å anerkjenne, er at ensomhet ikke alltid handler om fravær av andre, men om fravær av mening i møtet med andre. Du skriver at du vet hvordan man kommuniserer, og at du til og med har holdt kurs i det. Men kunnskap om kommunikasjon er ikke det samme som å føle seg sett eller forstått. Kunnskapen din kan til og med gjøre det vanskeligere, fordi du kanskje forventer at du burde kunne ‘fikse’ denne følelsen med teknikker du allerede behersker. Men ensomhet er ikke en teknisk utfordring – den er menneskelig. Den krever ikke ferdigheter, men modig nærvær.

La oss utforske hva som kan ligge bak denne ‘usynlige muren’ du beskriver. En mulighet er at du, i din tid med hjemmekontor og digitale møter, har utviklet en form for sosial autopilot. Når samtaler alltid handler om prosjekter og deadlines, blir hjernen din vant til å filtrere bort alt som ikke er ‘relevant’ for oppgaven. Dette kan gjøre at du ubevisst beholder den samme filtreringen også når du er sammen med andre i frivillige settinger. Du lytter kanskje etter ‘poenget’ med samtalen, eller prøver å ‘ytre noe meningsfylt’, i stedet for å bare være der – uferdig, usikker, men ærlig. Prøv å tenke på det slik: Når du er på en fotballkamp eller i en bokklubb, trenger du ikke å prestere. Du trenger ikke å være den som leder samtalen eller den som har de klokeste innspillene. Du kan tillate deg å være den som lytter, den som spør, den som sier ‘jeg vet ikke’ eller ‘det der resonerte med meg’. Ekte tilknytning skjer ofte i de små, uferdige øyeblikkene – ikke i de polerte setningene.

En annen mulighet er at ensomheten din er knyttet til en langsom tap av tillit til at andre virkelig kan se deg. Når du jobber digitalt, er du vant til å være en stemme eller et ansikt på en skjerm – en representasjon av deg selv, ikke hele deg. Denne fragmenteringen kan gjøre at du ubevisst holder igjen deler av deg selv også i virkelige møter. Du beskriver at du føler deg som en tilskuer i andres liv – kanskje fordi du ikke helt tør å trå inn på scenen selv? Prøv å stille deg selv dette spørsmålet: Hva er det jeg ikke sier når jeg er sammen med andre? Er det en mening, en følelse, eller kanskje en usikkerhet jeg skjuler? Noen ganger er det nettopp det vi holder tilbake som skaper avstanden vi føler. Å dele noe sårbart – selv noe smått, som ‘jeg har hatt en slitsom uke’ eller ‘jeg føler meg litt utenfor her’ – kan være nøkkelen til å bryte isen. Paradoxalt nok er det ofte når vi viser vår usikkerhet at andre føler seg trygge nok til å vise sin.

Du nevner at du har prøvd å skrive dagbok, og at det hjelper ‘bare litt’. Det er verdt å utforske hva dette ‘litt’ består av. Skriver du om hendelser, eller om følelser? Skriver du om hva du gjorde, eller om hva du lengtet etter? Noen ganger kan dagbokskriving bli en annen form for ‘autopilot’ – en måte å dokumentere livet på uten å virkelig møte det. Prøv i stedet å skrive brev du aldri sender. Skriv til en person du savner, til en versjon av deg selv for ti år siden, eller til ensomheten din som om den var en person. Spør den hva den prøver å fortelle deg. Ensomhet er ofte et signal, ikke bare en tilstand. Den kan si noe om at du savner dybde, at du trenger å bli sett på en ny måte, eller at du kanskje har glemt å gi deg selv den samme omsorgen du gir andre.

En annen vei å utforske er å endre måten du nærmer deg sosiale settinger på. I stedet for å tenke ‘jeg må finne venner’ eller ‘jeg må være sosial’, kan du prøve å tenke ‘jeg skal utforske’. Gå på en aktivitet med målet om å observere, ikke å prestere. Sett deg en liten, konkret oppgave, som å snakke med én person du ikke kjenner, eller å dele én personlig tanke. Små skritt kan føles mindre skremmende, og de gir hjernen din tid til å venne seg til å være i sosiale rom igjen. Husk at tilknytning ikke skjer over natten – det er en prosess, som å lære et nytt språk. Først føles ordene fremmede, men etter hvert begynner de å flyte.

Du spør også hvordan du kan slutte å føle deg som en ‘svikende versjon’ av deg selv. Dette er en viktig observasjon, for det avslører at du måler deg selv opp mot en standard – kanskje den du hadde før pandemien, eller den du tror du ‘burde’ være. Men mennesker er ikke statiske; vi endrer oss, og noen ganger må vi lære å kjenne oss selv på nytt. I stedet for å se på denne perioden som et svik, kan du prøve å se på den som en invitasjon til å møte deg selv der du er nå. Kanskje er ikke problemet at du har glemt hvordan man er sammen med andre, men at du er i ferd med å lære en ny måte å være det på – en måte som passer for den du er i dag, ikke den du var for to år siden.

Til slutt: Ensomhet kan noen ganger være en døråpner til noe nytt. Den kan drive oss til å søke etter dypere forbindelser, eller til å utforske sider ved oss selv vi ikke visste fantes. Kanskje er dette en anledning til å finne en ny form for fellesskap – kanskje gjennom en hobby du tidligere har ignorert, en frivillig jobb, eller til og med en terapitime der du kan utforske disse følelsene i trygge rammer. Det viktigste er å huske at du ikke trenger å fikse ensomheten alene. Den er ikke et bevis på at du gjør noe galt, men et signal om at du er menneske – et menneske som lengter etter å bli sett, hørt og forstått. Og det er ingenting i veien med å be om hjelp til å finne veien dit.

Du er ikke en svikende versjon av deg selv. Du er en versjon av deg selv som er i ferd med å lære noe nytt. Og det er et sted å begynne.