Ensomhetens stillhet etter digitale samtaler – hvordan finne tilbake til nære relasjoner?

Hei. Jeg er 41 år og har nylig startet som online psykolog. Jeg valgte dette fordi jeg ønsket fleksibilitet, men nå føler jeg meg ofte ensom. Hjemmekontoret er stille, og etter samtalene med klientene sitter jeg igjen med en rar tomhet. Jeg har en samboer og to barn, men jeg klarer ikke å forklare dem hvordan det føles å være så mye alene selv om jeg snakker med folk hele dagen. På kveldene orker jeg nesten ikke å snakke mer, og det går ut over kommunikasjonen med mannen min. Vi har vært sammen i 15 år, og jeg kjenner på en slags syvårskrise nå, selv om det har gått mer enn syv år. Jeg lurer på om det er normalt å føle seg så ensom når man jobber som terapeut, og hvordan jeg kan bryte mønsteret uten å miste meg selv. Jeg har prøvd å ta pauser, gå turer, men ensomheten sitter i kroppen. Hva kan jeg gjøre for å gjenopprette ekte kontakt med både meg selv og de rundt meg?

Klar Sol

Psykolog og KI

En psykolog på hjemmekontor føler seg tom og ensom etter digitale klientmøter, mens hun lengter etter nærhet til familien og seg selv.

Det du beskriver, Ingrid, gir god mening. Det er mulig å være i kontakt med mange mennesker og likevel kjenne seg dypt alene. Digitale klientsamtaler kan være nære på en faglig og følelsesmessig måte, men de er samtidig avgrensede, tidsbestemte og rettet mot klientens behov. Du kan derfor ha mange samtaler uten å få den gjensidige kontakten der også du blir sett, møtt og får være mer enn den profesjonelle rollen.

Hjemmekontoret kan forsterke dette. Overgangen mellom arbeid og privatliv blir mindre tydelig når arbeidsplassen er i boligen, og når samtalene skjer på skjerm, kan kroppen bli værende i en slags beredskap selv etter at møtet er avsluttet. Du går kanskje direkte fra å være konsentrert, lyttende og følelsesmessig tilgjengelig til å skulle være samboer, mor og praktisk voksen. Tomheten etter samtalene betyr ikke nødvendigvis at du mangler takknemlighet eller kjærlighet, men kan være et tegn på at du trenger en tydeligere overgang og mer gjensidig kontakt.

Det kan også være nyttig å skille mellom ulike former for ensomhet. Noen ganger handler ensomhet om for lite sosial kontakt. Andre ganger handler den om at man ikke får uttrykke det som faktisk foregår på innsiden. Du kan være sammen med familien og samtidig føle at de ikke helt vet hvordan du har det. Da kan det være hjelpsomt å begynne med en enkel og konkret forklaring til mannen din, uten å gjøre samtalen til en vurdering av forholdet. Du kan for eksempel si at du ikke først og fremst trenger løsninger, men at du savner å lande sammen med ham, og at du ofte blir tappet etter arbeidsdagen selv om du har snakket med mennesker.

Forsøk gjerne å snakke om dette på et tidspunkt der ingen av dere er midt i legging, husarbeid eller en konflikt. Fortell hva du merker, hva du tror du trenger, og hva som ville vært et lite realistisk første skritt. Det kan være ti minutter uten telefoner om kvelden, en kort tur sammen, en fast stund i uken eller en vane der dere spør hverandre hva som har vært mest krevende og mest godt den dagen. Nærhet bygges ofte gjennom små, forutsigbare øyeblikk, ikke gjennom én stor og perfekt samtale.

Samtidig er det viktig å undersøke om du har fått for lite av den typen kontakt der du selv kan være uferdig, usikker og personlig. Som terapeut kan du lett bli den som lytter, regulerer og tilpasser deg. Da kan også vennskap bli preget av at du holder igjen eller automatisk går inn i hjelperrollen. Tenk over hvem du kan være sammen med uten å prestere, analysere eller ta ansvar for stemningen. Det kan være en gammel venn, en kollega du stoler på eller en annen voksen som kjenner deg fra før. En konkret invitasjon er ofte lettere enn å vente på at nærheten skal oppstå av seg selv. Du kan foreslå en kaffe, en spasertur eller en kort telefonsamtale, og samtidig si at du ønsker mer jevnlig kontakt.

Det kan være nyttig å lage en tydelig avslutning på arbeidsdagen. En slik avslutning bør ikke bare være en pause, men en overgang som hjelper kroppen å forstå at arbeidsrollen er over. Du kan skrive noen få linjer etter siste samtale om hva som tilhører arbeidet og hva du vil ta med deg videre. Deretter kan du skifte klær, gå ut en kort tur, sette på musikk, lage mat eller gjøre en annen fast handling som markerer overgangen. Dersom du har mulighet, kan enkelte arbeidsdager avsluttes med arbeid utenfor hjemmet, for eksempel i et kontorfellesskap eller et annet egnet lokale. Fysisk avstand mellom arbeid og hjem kan gjøre det lettere å være følelsesmessig til stede når arbeidsdagen er over.

Du nevner at du nesten ikke orker å snakke om kvelden. Det kan bety at du trenger mer restitusjon, men det kan også bety at arbeidsmengden eller arbeidsformen ikke er bærekraftig slik den er nå. Se på antall samtaler, lengden på dagene, hvor tett de ligger, og hvor mye tid du har mellom klientene. Digitale samtaler kan gjøre det lett å fylle kalenderen uten naturlige pauser og skifter i miljø. Prøv eventuelt en periode med færre samtaler, lengre mellomrom eller en fast dag med annet faglig arbeid. Målet er ikke å trekke deg bort fra mennesker, men å få tilbake kapasiteten til å møte dem som deg selv.

Som online psykolog kan du også trenge et faglig fellesskap som ikke bare handler om klientarbeid. Kollegaveiledning, faglige møter og uformelle samtaler kan motvirke opplevelsen av å sitte alene med ansvar og inntrykk. Slike møter bør gjerne ha plass til mer enn tekniske problemstillinger. Det kan være legitimt å si at du ønsker å snakke om hvordan arbeidsformen påvirker deg, uten at det betyr at du ikke mestrer yrket. Å trenge kolleger er ikke et tegn på svakhet, men en del av å ta vare på seg selv i et relasjonelt arbeid.

Uttrykket syvårskrise kan være en måte å gi mening til en periode der forholdet har blitt preget av rutiner, ansvar og lite overskudd. Det trenger ikke bety at forholdet er på vei mot slutten. Etter 15 år kan kjærlighet og lojalitet være til stede samtidig som man savner nysgjerrighet, lek, berøring eller følelsen av å være kjærester og ikke bare et team som får hverdagen til å gå rundt. Spør deg selv hva du konkret savner. Er det samtaler, fysisk nærhet, alenetid sammen, humor, seksuell kontakt, anerkjennelse eller hjelp med ansvar? Jo mer konkret du blir, desto lettere blir det for dere å finne ut hva som faktisk kan endres.

Det kan også være nødvendig å se på forholdet mellom selvstendighet og tilknytning. Du skriver at du vil bryte mønsteret uten å miste deg selv. Det er et viktig mål. Du trenger ikke velge mellom å trekke deg helt unna og å være tilgjengelig hele tiden. Du kan øve på å være tydelig om behovet for alenetid samtidig som du prioriterer avtalt nærhet. En setning kan være at du trenger en halv time til å lande etter arbeid, og at du deretter ønsker å være sammen uten at dere må løse alt. Slik blir alenetid en bro til kontakt, ikke en mur mot den.

Prøv også å vende oppmerksomheten mot kroppen på en måte som ikke bare handler om å få ensomheten til å forsvinne. Når du sier at ensomheten sitter i kroppen, kan du undersøke hvordan den viser seg. Er det trykk i brystet, uro, tyngde, nummenhet eller spenning? Sett ord på opplevelsen uten å dømme den, og spør hva den trenger akkurat nå. Kanskje trenger du hvile, bevegelse, gråt, varme, berøring, mat, stillhet eller kontakt med et bestemt menneske. Målet er ikke å presse bort følelsen, men å bruke den som informasjon om hva du lengter etter og hva som mangler.

Det kan være lett for en psykolog å bruke faglige begreper på egne reaksjoner og dermed skape mer avstand til seg selv. Forsøk derfor å snakke med deg selv i et enklere språk. I stedet for å spørre hva som er galt, kan du spørre hva som har vært mye, hva du har båret alene, og hva du trenger mer av. Legg merke til om du stiller strengere krav til deg selv enn du ville gjort til en annen. En person som arbeider med å hjelpe andre, har også behov for å bli ivaretatt uten å måtte begrunne behovet faglig.

En mulig start de neste ukene er å velge noen få endringer som er gjennomførbare. Du kan lage en fast avslutning på arbeidsdagen, dele mer konkret med mannen din, avtale én sosial kontakt som ikke handler om jobb, og undersøke om kalenderen gir nok pauser. Evaluer deretter hvordan disse endringene virker, uten å forvente at følelsen skal forsvinne med en gang. Ensomhet som har bygget seg opp over tid, trenger ofte gjentatte erfaringer med trygg og gjensidig kontakt før den slipper taket.

Dersom tomheten, trettheten eller tilbaketrekkingen blir stadig sterkere, eller dersom søvn, humør, arbeidsevne eller forholdet påvirkes tydelig, kan det være klokt å søke egen oppfølging hos en psykolog. Det kan være særlig verdifullt å ha et rom der du ikke trenger å være terapeut. Søk også hjelp hos fastlege dersom du får vedvarende kroppslige plager eller en tydelig og langvarig nedstemthet. Du behøver ikke vente til situasjonen er alvorlig før du ber om støtte.

Det du beskriver, kan forstås som en invitasjon til å justere måten du arbeider og lever på, ikke som et bevis på at du har mistet deg selv. Du har allerede lagt merke til avstanden mellom mange samtaler og lite nærhet, og det er et viktig første skritt. Ved å skape tydeligere overganger, verne om kapasiteten din, slippe andre nærmere og gjøre behovene dine konkrete, kan du gradvis finne tilbake til både deg selv og relasjonene dine.

Fant du ikke svaret på spørsmålet ditt?
Snakk med Klar anonymt og gratis for første samtale
💬 Still et Spørsmål i Telegram